historien til
NORSK AKEVITT
Den første norske skriftlige kilden som nevner akevitt er et følgebrev til en pakke som rikshovmester Eske Bille i Bergen sender til erkebiskop Olav Engelbrektson i Trondheim. I brevet beskrives innholdet slik: «…et vand der kalles aquae vitae og som hjelper mod alle hånde innvortes sygdommer…». Også andre steder i verden ble planter destillert for å gi helsebringende effekt og kalt livets vann. Både eau-de-vie og whisky har samme betydning.
Det er på denne tiden poteten kommer til Norge, men noen umiddelbar suksess ble den ikke. Konservative nordmenn var skeptiske, og det hjalp heller ikke på omdømmet at den ikke var nevnt i Bibelen. Prestene hadde derimot fått med seg at poteten var både næringsrik og lett å dyrke. «Potetprestene» forkynte knollens glade budskap, og bidro til at den fikk god utbredelse i hele landet. Dette skulle også danne grunnlaget for at potet ble basen for norsk brennevin. Folk har hatt en tendens til å lage brennevin av det som vokser naturlig der de er – slik ble det druebrennevin i Frankrike og whisky basert på bygg i Skottland.
I 1749 var det svensken Eva Ekeblad som oppdaget hvordan man kunne omdanne stivelsen i poteter til sukker og senere til alkohol. Mens svenskene ikke ga seg helt over til potetspriten, slo oppfinnelsen godt an i Norge. Ikke bare var poteter lettere å dyrke enn korn, de gir også mer sprit per dyrket areal. Danskekongen ville heller ikke at det dyrebare kornet skulle brukes til brennevin istedenfor til brød. Hans andre bidrag til norsk drikkekultur var å finne opp de høye norske alkoholskattene og forby hjemmebrenning. De lærde strides om han også fant opp danskebåten, men han var uansett en forkjemper for at nordmenn skulle kjøpe brennevin fra Danmark.
Redningen for norsk destillering ble en avholdsmann. Christopher Blix Hammer kjempet for å bedre nasjonaløkonomien gjennom sin bok Kjemisk-Økonomisk Avhandling om norske Akeviter, Bærtinkturer og Bærsafter. Hammers mente at det var unødvendig å importere dårlige varer fra utlandet når vi kunne lage høykvalitetsprodukter av planter som vokser i Norge. Han utarbeidet derfor en detaljert bruksanvisning for hvordan man kan lage god hjemmebrent. Med rette regnet han med at mange gårder hadde et apparat stående på låven.
Etter å ha havnet i union med Sverige fikk Norge større friheter. Svenskekongen så det som fåfengt å å opprettholde et forbud ingen fulgte, og derfor ble det i 1816 igjen lov for norske gårder å destillere egne poteter. Særlig velsmakende var neppe dette brennevinet og andelen fusel i destillatet var nok høy. Derfor var det vanlig å tilsette ulike planter, ikke lenger av medisinske grunner, men for å skjule smaken av dårlig sprit. Spesielt karve vokste i popularitet på bekostning av blant annet einebær.
Tre naturlige nasjonale særtrekk er forutsetningene for det som skiller norsk akevitt fra sine skandinaviske søsken. Dårlig jord ga oss potet som råstoff. Dårlig sprit ga oss karve. Og dårlige handelsmenn ga oss fatlagring. I 1807 seilte Throndhjems Prøve, til Batavia, bedre kjent som Indonesia i dag. I lasten var det flere fat med akevitt som de hadde planlagt å selge. Batavia Arak er kanskje ikke så kjent i dag, men på den tiden var det et av verdens mest anerkjente brennevin. Batavierne så derfor liten grunn til å bruke pengene sine på norsk, krydret potetbrennevin. Tilbake i Norge oppdaget man at tiden på fat hadde gjort akevitten godt, og dermed satte dette standarden for hvordan norsk akevitt skulle være. I en verden der mange prøver å redusere CO2-utslipp, er det fortsatt slik at den oljeproduserende sjøfartsnasjonen Norge sender det meste av brennevinet sitt kloden rundt før det tappes på flaske og eksporteres. Enkelte produsenter har omsider oppdaget at kortreist fatmodnet norsk akevitt kan bli vel så god.
I 1833 var det 10 000 destillerier i Norge. Ny destilleringsteknologi og fokus på innovasjon ga stor variasjon og høyere kvalitet på brennevinet. På denne tiden var akevitt også en viktig eksportartikkel. Mange mener at akevitt kunne vært et verdensledende brennevin om denne positive utviklingen hadde fått fortsette. Det gjorde den imidlertid ikke. En gradvis innstramming i alkoholloven kulminerte med forbudstid fra 1916 og statsmonopol på destillering fra 1927. Dette betydde slutten på innovasjon, mangfold og eksport. I alle fall frem til 2015 da noen få ildsjeler bygde et lite destilleri med store ambisjoner på Bryn og kalte det for Oslo Håndverksdestilleri.
